Mye er skrevet og fortalt om de kjente fjellkarene som tilbragte mye av sin tid i Ogndalsfjella. Navn som Ole Gomilien, Jöns Mathias Talbom og Johan Aaberg vil for alltid være forbundet med lengselen etter et stille fjellvann milevis unna folk og bygd. I samme historie finner vi jaktadelen som har forført ettertiden med livlige fortellinger om et liv med fangst og jakt. Otto Schulz, Baron von Koppy og Keiser William av Bremen. Alle jaktet de i Ogndalsfjellene – og skrev om bragdene da børsa hvilte, mens pennen tryllet frem de vakreste fortellingene som trollbandt lesere over hele Europa.
Vi har hørt historiene om flyktningelosene med Peder Elvereng i spissen, som hjalp flere titalls flyktninger over svenskegrensa mens Gestapo og Henry Rinnan lusket rundt på gårdene i Gaulstad.
Mange historier er også blitt fortalt om Hans Eriksen Elstads liv i Ogndal, men lite er bevart for ettertiden. Derfor er det kanskje på sin plass å forsøke å tegne et frimodig bilde av mannen som må ha trivdes aller best i sitt eget selskap – på en ensom bergkoll mellom Daltjønna og Råtjønnin i Ogndal.
Hans Elstad ble født den 11. juni i 1880 på en liten plass som lå ved ved Myklevand i Harran og var en del av en søskenflokk ni barn etter Erik Johnsen og Julianna Johnsen. I ung alder flyttet Hans og familien til husmannsplassen Storvoll ved Gaulstad i Ogndal. Skogen og tømmerdrift ble en naturlig veg i livet, og det var nettopp som tømmerfløyter i i Rokta han traff skogstu-kokka Petra, som senere ble hans kone. Petra Elnan var fra Panates i Sør-Beitstad og la fort merke til den litt stille, høyreiste og stolte tømmerfløyteren.
I folketellingen av 1910 står Petra Elstad og Hans Elstad oppført som mann og kone i Nauststu, som lå under Elnan i Sør-Beitstad. Petra har tittelen «syerske», mens Hans var oppført som «skogarbeider». I 1909 kom Solveig til verden og i 1911 be Agnes født.
Det finnes lite informasjon om Hans Elstad i Sør-Beitstad. Det er grunn til å tro at Ogndal og fjellet kanskje lokket mer enn livet som familiemann på en husmannsplass ved Beitstadfjorden. Det var tømmerdrift som var hans profesjon, og tanken på å livnære seg som husmann og fjordfisker virket nok ganske fjern. Dermed var vegen kort tilbake til Ogndal. Han var fortsatt Petras ektemann og pappa til to små jenter, men likevel brukte han langt mere tid i Ogndalsfjella enn i Sør-Beitstad. I våre dager dukker nok utrykket «einstøing» fort opp som en beskrivelse for et slikt valg, men det er også viktig å huske på at Hans hadde sin arbeidsdag i Ogndal, og at avstanden mellom de to grendene var ganske lang før motoriserte framkomstmiddel kunne tas i bruk. Hans måtte derfor ordne seg en egnet boplass i Ogndal.
Valget falt dermed på å bygge en liten hytte i tømmer som var stor nok til å losjere en tømmermann. Hytta ble plassert nesten så langt unna folk som det var mulig å komme – på en bergkoll midt mellom fylkesmann Guldahls ensomme hytte ved Daltjønna og Råtjøninn som blir «delt i to» av Snåsgrensa. Her var han passe i passe avstand fra Gaulstadelva – tømmerdrifta i Rokta i vest og Vintertjønna i øst. Her hadde han rike fiskevann og Råbekken som sin nærmeste nabo. Ut av det vestvendte vinduet kunne han se rett ned på elg og hjort som passerte på de store myrene nedenfor den bratte skrenten hvor hytta var plassert. Her var han alene så lenge han selv ønsket, var hytta lå så skjermet i til at man nesten måtte gå seg rett på den for å kunne se den. På veggen over døra hadde han laget et lite skilt hvor han hadde skrevet «Bergkolhøta». Skrivekunnskapene var nok ikke all verden, men for folk i Ogndal var uansett den lille tømmerhytta «Hansstu».
Et annet navn som også etterhvert dukket opp var «Verghiet». Et navn som kom av at Hans aldri låste hytta. Enhver fjellmann som trengte ly for natten var velkommen til å bruke hytta og finne varmen ved den enkle vedovnen som selv på de strengeste vintermånedervarmet opp hele hytta på et blunk.
Hans Elstad hadde ordnet seg flere «markbol» i fjellet. «Bolet» til Elstad, sa fiskere som besøkte områdene som Hans regjerte i. De respekterte og tok vare på Elstads røkting av mark. Han brukte marken til agn slik at han kunne sikre seg fisken han trengte. Til gjengjeld visste de at Elstad gjerne kom med en utstrakt hånd om de trengte hjelp til et eller annet. Bortsett fra det var han som en skygge i fjellet – trampet ingen på føttene, og gikk sin egen veg. Hans Elstad var også en svært flink jeger og en treffsikker skytter som bestandig var høyt opp på listene når han konkurrerte på skytebanen – både i Ogndal og «utabøgds».
I 1940 ble Hans Elstad sin kjennskap til fjellet avgjørende for å få flyktninger over svenskegrensa. Han ungikk mye av snaufjellet ved å lose de som trengte hjelp via Råtjønnin og Verdalstjønning til Gaundalen. Vegen over Rabban eller Litj-Gaulstad var raskeste veg, men også den farligste. Her hadde nemlig både Gestapo og Henry Rinnan fått nyss i at det foregikk utstrakt flykning-trafikk.
Hans hjalp folk over grensa helt fram til januar 1945 før det holdt på å gå skikkelig galt. Da ble han avslørtsom los etter at en NS-medlem i Namdalseid hadde åpnet et brev som var adressert til Elstad. Under rettsaken i landssvikeroppgjøret etter krigen sa vedkommende at han åpnet brevet fordi han kjente Elstad som en kar med såpass mot at han kunne drive flyktningetrafikk. I brevet fikk brevåpneren bekreftet sin mistanke og avsenderen av brevet ble arrestert. Samtidig ble Gestapo gjort oppmerksom på Hans Elstad – og grensepolitiet fikk i oppdrag å arrestere Elstad. Han ante imidlertid uråd og ble værende i Sverige sammen med Axel Martinsen, som også var los, til krigen var over. Her brukte de blant annet påsken til å ta et sagbrukskurs før de gikk tilbake til Ogndal tidlig i mai 1945.
Da Hans Elstad døde 76 år gammel 31. oktober i 1956, var deler av familien samlet for å ta farvel, og en modig tåre trill nedover hans kinn. Kanskje var han da litt lei seg for at han ikke hadde brukt mer tid sammen med kone og barn?
Da dødsfallet ble gjort kjent i Trønder-Avisa noen dager senere var ikke Petra nevnt i dødsannonsen, men deres to felles barn med partnere. Det ble aldri utstedt en offisiell skilsmisse mellom Hans og Petra, men ut fra omstendighetene er det grunn til å tro at de ikke hadde noe med hverandre å gjøre etter at Solveig og Agnes ble voksne.
«Hansstu» gikk i arv til Gustav Vist som ble gift med Solveig (Elstad) Vist og videre til deres datter Astrid Utvik og ektemann Harald Utvik. Senere ble hytta gitt videre til Snorre Bolaas som på begynnelsen av1980-tallet fikk bygd en hytte litt lengre ned mot Råbekken som også fikk navnet«Hansstu». Den opprinnelig tømmerhytta ble mindre brukt, og fikk med årene ganske tøff medfart av naturen. Den nye «Hansstu» er nå i Bolås datter Anne Grete Heimsjøs eie.
Høsten 2017 sto den opprinnelige hytta fortsatt oppreist, men en gang i løpet av vinteren 2017/2018 måtte hytta gi tapt for naturkreftene. Sommeren 2018 besøkte Hans Elstads barnebarn, Norvald Macedo, hytta for første gang. Han hadde gjennom hørt en del snakk om «Bergkollhøtta» i ungdommen.
Verghiet
Av John Sivert Opdahl
Da jeg første gang kom til Verghiet var det sammen med min far og mitt søskenbarn Liss -Jakob Weidemann. Vi var underveis til Værdalstjønnene der vi skulle landdra oter, og der Liss Jakob ville svømme utlinene og de tre bommullsgarna uten blyterne. Vi hadde spesial garn med påsyddelommer for sand eller stein. Jeg husker at jeg var litt spent på været da viskulle ligge ute under granene. Nå passet det å kvile ut og overnatte her i hytta til Hans Elstad, etter sykkeltur de fire mil opp fra Steinkjer.
Far og Hans hadde et vennskap, og far kunne låne denne hytta når som helst. For jeg husker første gang jeg kom opp hit. Kanskje var jeg tre-fire år, og hytta var for en guttunge et fenomenalt sted med grå, gamletømmerstokker, gras og mose på taket, og styrfjør fra fire tiurer som stopresset inn over vinduskarmen. Rødbarkede ørretgarn av bomull med rypefjær hangpå ene veggen, og over hang fire mår sakser samt ei tysk grellsaks for rev.
Steikepanner med bjørkeskaft surret med koppertråd og kopperkasseroller hang over en bred ovn som du kanskje kunne bake i. En stor kaffekjel sto omvendt oppe på kok ringene. Til høyre for ovnen sto en meterhøy hoggstabbe av furugadd og ei lita øks for å hogge små ved. Inn mot veggen bakom sto ei større klyvøks og en barkspade med langt skaft. Sikkert for bruk til å slå på hull under isfiske i egen tjønn, eller i Øvre Råtjønna. På bordet sto det flere gamle stearinlysstaker med reservelys i en liten margarinboks. Foran sto en blå dyp glass-vase med ei død nøkkrose og en setning skrevet medblyant på et ark revet ut av ei bok. Her sto: Sørg for at det er ved etter deg. Hans. Et vindu lot oss få se ei lita tjønn nedenfor berg- haugen denne hyttasto på. Jeg vet at folk senere begynte å kalle dette herberget Bergkoldhytta.
Men for oss var dette Verghiet. Med mengder av tørr ved stablet opp, ståltråd på tvers over ovnen for å tørke klær, og ei felle rå påtvers under taket der det hang flere rein skinn og ulltepper.
Far fortalte at Elstad hadde spesielle markplasser rundt hytta og i fjellet. Hit hadde han båret med seg mark, foret dem og berget dem under store mengder myrtorv, tildekket med nedfallstrær og granbar over. Ingen stjalnoen gang en eneste mark fra disse plassene til Elstad.
Men. Vi hadde et problem med mus, fortalte far. Så mens flesket steikte i den store steikepanna begynte han og Liss Jakob å lage musgilder. Spikket til lange fliser som nå ble gilder etter at far hadde kløvet en del granstokker. Så ble det spikket til tynn åtegilderpinne, der det var nok å sette på en ost eller en fleskebit ikke større en neglen på liss fingeren min. Men denne fleskebiten skulle bli litt svidd så du selv kunne lukte flesket. Jeg lærte derfor å fange mus her i Verghiet. For fanget vi ikke mus som begynte å herje i matposene fikk vi ikke sove her. Jeg husker at Liss Jakob fanget 11 mus bare på fire gilder, og at det klapret i fallende gilderfeller hele kvelden.
Men her sov vi godt. For vindene blåste så eiendommeligfor en smågutt som lyttet her i dette bekkedraget opp mot Råtjønnene, og jeg følte nærmest ærefrykt over at vi hadde lov til å bo her. Og vi bodde her i mange somre på vandring inn i fjellet.
Hans Elstads setning ble en lov for meg der oppe i det gamle Verghiet. Vil derfor alltid huske hans beskjed; «Sørg for at det er ved etter deg. Hans»
PS! Her kan du lese om en av brødrene til Hans Elstad, Annæus Myklevand, som var både redaktør, forfatter, trykker, forlegger, medisinmann, brennevinshandler, legpredikant, kvakksalver og storsvindler … men «han talte som en prest og skrev som Ibsen». Evnene til den omreisende storkjeltringen Annæus Myklevand fra Grong var det aldri noen tvil om.
Arti fortelling!